Nå har jeg nettopp hatt min andre kjøretur med pappa, og jeg har blitt litt bedre kjent med bilen og dens finurligheter. Jeg føler meg litt tryggere, men likevel sliter jeg med dette å starte bilen og få den til og gå framover!! (og bakover for så vidt). Jeg kveler motoren hver ENESTE gang! ('Å kvele motoren', er forresten et uttrykk i bilverdenen, som jeg lærte i dag(?), som betyr at liksom motoren stopper opp fordi.. man gjorde noe man ikke skulle gjøre.. x).
Vi kjørte litt rundt ved noen parkeringsplasser på Rud, og jeg følte meg skikkelig dum.. Med hendene godt festet til rattet og overkroppen godt lent framover for å få mest mulig oversikt, og dyypt konsentrert for å ikke drite meg ut enda en gang... Samtidig som jeg surra med dette, drev noen gutter i nærheten å skatet, og der kom jeg kjørende... eller rettere sagt; humpende bortover... i sneglefart. Bilmesteren Ingvild, liksom, her kommer jeg! Kjempe kult.
De første minuttene i bilen var omtrent som dette her: "Åååååå! Jeg vil ikke kjøre bil! Jeg hater å kjøre bil! Jeg har ikke bruk for å kjøre bil! Åååååå, Pappaaaa!". Jeg kvelte motoren nok en gang, mens pappa satt og humret for seg selv og tenkte "for en dust!" eller noe sånt. Men det ble litt bedre etter hvert da, etter en halv time/time ble stemningen litt annerledes: "Jippiii.. Også tar vi en sving, og blinker litt til venstre og så til høyre, og kjører litt framover, starter vindusviskerne selv om det ikke regner, svinger litt igjen.. Lever du Pappa?"
Jeg kommer til å bli dronningen over alle veier, så pass dere!
Humpetihump! (:
Foto: FlickrCC
